Under disse forhold ble en 10000 mann sterk arme` samlet i Jemtland for en krigsaksjon mot Norge. Provianteringen var et stort problem. Et annet var de dårlige veiene som aldri så ut til å tørke opp.  Avmarsjen mot Trondheim ble derfor forsinket, men den 9 august kunne de første troppene forlate Duved skanse.

I Trondheim ble forsvaret ledet av generalmajor Wincentz Budde. Han var ikke ukjent med svenskenes planer, men var inn i det siste usikker på hvor angrepet ville komme. Det Norske etterretningsvesenet fungerte imidlertid godt, og så snart den jemtlandske armee`n satte seg i bevegelse, visste man hvor man kunne regne med å møte fienden.

Mot Stene skanse

Marsjvegen gikk over Skalstugan, som man nådde etter adskillige forbedringer av veien.

Vegen mellom Skalstugan og Stene skanse var sperret av Norske soldater. For å unnvike disse, men likevel nå til Stene, som var selve nøkkelen til Trøndelag, valgte man å gå gjennom ulendt terreng mot sjøen Feren. På denne måten skulle angrepet mot skansen kunne skje fra "feil" hold. Manøveren lyktes, og den 1. september var skansen inntatt med et minimum av tap. I og med dette var veien åpen til Skånes skanse. Der var  et lite antall soldater nødt til å gi seg uten kamp.

    Ved Stjørdal

Vegen til Stjørdal var vanskelig og farlig. Overgangen ved Langstein beskrives av Armfeldt som "alla slemma vegars sammendrag". Mindre tropper fra de Norske styrkene angrep hele tiden Armfeldts tropper. Nå hadde også været vendt seg mot Svenskene. Kulde, regn og mangel på proviant begynte å bli følbare problemer. Stjørdalselven rant stri av alt regnet, og det første forsøket på å ta seg over mislyktes. Med nordmennene sterkt forskanset ved Gevingåsen på den andre siden, valgte Armfeldt å ligge i ro og avvente situasjonen.

Armee`n vender mot nord

Bud ble sendt til Duved, men veiene var nå i en slik tilstand at proviantlastene ikke kom til å rekke til Norge. armee`n snudde derfor, og gikk tilbake mot Verdal for å lete etter proviant i den velstående bygda. Her var man ikke blitt beskattet for sine matreserver.

Straks etter at Armfeldt hadde mottatt kongens ordre, gjorde han armee`n klar for avmarsj. Denne gangen valgte han å gå østover over Markabygda og Forradal for å unngå den vanskelige veien over Langstein. På samme tidspunkt satte man ut et rykte om at man skulle gå tilbake til Sverige. Presten i Verdal, Thomas Jensen Collin, var like fullt kjent med svenskenes planer, og fortalte dette til Budde, som raskt flyttet sine tropper til Trondheim

Trondheims beleiring

Marsjen til Tronheim tok bare 7 dager. Av hendelsene i Trondheim fortjener overgangen av Nidelven å nevnes. Det gikk ut på det viset at man forberedte ei flytebro på ca 200 meter. Broen ble svingt ut over elven ved hjelp av strømmen. På ti minutter ble broen sikret. To bataljoner under ledelse av Armfeldt bekjempet de Norske styrkene som skulle forsvare den andre elvebredden.

General de la Barre ledet 350 ryttere i jakten på oberst Motzfeldt og det norske kavaleri. Den dramatiske jakten ble ikke avsluttet før man kom til Dovre. Der ga svenskene opp forfølgelsen.

Nå viste det seg at Armfeldts nøling i Stjørdal - om han skulle angripe Trondheim direkte eller ikke - hadde gitt Budde den tidsfrist han trengte for å forsterke forsvaret. I overkant av 8000 mann var nå samlet i Trondheim, og dette gjorde at byen hadde et sterkt forsvar. Hadde Armfeldt angrepet Trondheim direkte, er det mulig at felttoget hadde sluttet annerledes. Uten noen form av tyngre artilleri, så det mørkt ut for svenskene å innta Trondheim som nå var godt befestet. På nytt fulgte en periode med venting. Svenskene gjorde framskritt og troppeflyttinger, men angrepet lot vente på seg.